Forblåst…

Palmesus......

Noen venner ringte fra Faro flyplass i går. De fortalte at den viltre vinden natt til mandag hadde ødelagt deler av taket på flyplassen. Nå er ikke portugiserne kjent som de mest dugelige i moderne byggeskikk, men likevel… Ser at vi var heldige sammenlignet med mange andre deler av landet. Bare litt vindbrekk, noen forflyttede hagemøbler, en knust potte og en hage som behøver å feies. 🙂

Nå er det stille etter stormen, og himmelen slipper en og annen solstråle gjennom. Loves mye sol og varme i kommende dager. Da gjetter jeg at naturen vil eksplodere i glinsende grønt.

Dette falt meg ikke inn…

Det gikk bra med småplantene under Archontophoenix denne gangen

I min elleville begeistring over å kunne ha palmer i hagen, plantet jeg mange eksemplarer de første årene vi bodde her. Men en ting falt meg ikke inn; bladfelling – hos noen palmer også rester av blomsterstander. Dette er ikke bjørkeløv eller rakler. Det er stort og tungt. Når palmene blir høye er det dessuten umulig å komme opp for å fjerne vissent materiale før det faller, m.m. man har en lift eller noe slikt. Her om dagen hørte jeg det etter hvert så velkjente braket. Denne gangen var det “bare” et blad fra Archontophoenix alexandrae. Verre er det når kongepalmen Roystonea regia slipper et. Dens blader er større og tyngre. Sist et blad falt smadret det nesten to små Plumeria. Syagrus romazoffiana har de lengste bladene av alle palmene i mine hage. Anslår at de er omkring 5 meter. Men de har mindre vekt i og med at de gjerne tørker helt inn før de faller. Da har de også bøyd seg ned mot bakken, og tuppen virker som støtdemper mens bladet “siger” ned gjennom undervegetasjonen. En helt annen sak er rester av blomsterstanden til  Syagrus. De største er over meteren lange, spydformede og med struktur og vekt som presset tremasse. De unngår man helst å få i hodet. Men i en stillferdig, rural hverdag, skaper dette i hvert fall litt spenning…

Et annet spenningsmoment er været. Høstfølelsen har glimret med sitt fravær, men sist helg kom den plutselig. Natt til mandag rant regnet ned og vinden forvandlet husets pipeløp til høylytte trompeter. Et sabla leven! Flere steder i Portugal nådde vinden ødeleggende hastigheter på over 100 km/t, leste jeg i nettaviser. I Faro, bare 5-6 mil herfra, ble det registrert vindkast på 157 km/t. Årsaken var, ifølge Meteorologisk Institutt, at det dannet seg en supercelle, noe som er uvanlig i disse strøk, tror jeg – iallfall håper jeg det! Godt supercella holdt seg unna vårt område. Hagen hadde blitt rasert, og kanskje mye annet også. Temperaturene har blitt høstlige med såvidt over +20 om dagen. Takket være alt regnet blir det om ei uke eller to grønt på mark og eng. Det gleder jeg meg til!