Sorg

Fredag 2. mars i de tidlige, enda mørke morgentimer, gikk min mor ut av tiden. Hun fikk slag og etter et kort sykeleie sovnet hun inn. Jeg reiste straks nordover og rakk heldigvis å møte henne før livets lov om fornyelse tok henne bort. Neste uke begraves hun. Da drar jeg nordover igjen.

Jeg savner henne. Jeg mistet ikke bare en mor, men også en venn. Sorg og savn vil vare lenge. Savnet tar kanskje aldri slutt. Som i de fleste mellommenneskelige forhold hadde vi våre krangler og tidvis var vi svært uenige. Men i de siste dager av hennes liv svant alt dette hen. Alt som skulle sies, er sagt. Alle punktum er satt. Tilbake står bare kjærligheten – mellom forelder og barn, mellom venner. Kjærligheten fletter seg sammen med sorgen og savnet. Dette emosjonelle flettverket gjør dagene, nettene, morgenene og kveldene til en ny og annerledes livsopplevelse, en reise i ordlige og billedlige minner og historier som forteller hvem jeg var og er, hvem min familie var og er, hva som formet meg og oss til de mennesker vi står fram som i dag – og de vi fortsatt skal utvikle oss til å bli. Jeg har verken far eller mor lengre, jeg er foreldreløs, men takket være dem er jeg! De er fysisk borte, men inni meg danser bilder av deres ansikter, deres levde liv, bilder tiden ikke kan ta bort, førenn jeg selv går ut av tiden.

Takk for livet, kjære mor og far.

Hos mor og far var radioen nesten alltid på om dagen. En sang gjorde mor blank i øynene, og hver gang jeg hører den kjenner jeg «lukten» av mitt barndomshjem. Sangen er kjent av mange og heter Där Rosor Aldrig DörOg den skulle aller helst synges av Mia Marianne og Per Filip.

God dag, kjære lesere!