Brutalt

Da jeg i morges gikk ut for å trekke inn duften av en ny dag, ble idyllen brutt av naturens brutalitet. Jegeren, vår katt, satt på naboens tomt hvor han voktet og ventet tålmodig på en mus i toppen av et armeringsjern benyttet som støtte for Caesalpinia gilliesii. Den arme musa skalv av skrekk på den trange plattformen. Jeg er en smule bløthjertet, så jeg forsøkte å fange den i en skurebøtte for å bære den i sikkerhet. Tullemusa hoppa. Det gjorde katten også – som raskt forsvant med musa i kjeften. Jeg fant dem foran gjestehuset, hvor morderen hadde igangsatt sin barbariske lek med byttet. Klarte skille dem ved hjelp av en vannstråle fra hageslangen. Musa stakk. Jeg bar katten inn til matfatet, mens jeg holdt en lang tale om tørrfôrets fortreffelighet. Tror ikke budskapet imponerte noe videre. Han spiste ingenting. Satte seg bare jamrende foran terrassedøra. Etter en stund slapp jeg katten ut, og håper tiden gav musa tilstrekkelig forsprang. Jeg forstår naturligvis at forholdet jeger og bytte er en naturlov eldre enn menneskets eksistens, og at predatorer hører til i næringskjeden. Men jeg forbeholder meg like fullt retten til å følge min sentimentalitet, hvor absurd den enn måtte være…. 🙂

Synes det er på sin plass å vinkle innlegget til noe mer gemyttlig. Viser derfor en førstegangsblomstrende i hagen, Rhodophiala bifida, tidligere kalt Hippeastrum bifidum. Ildrød lillebror av de prangende Hippeastrum’ene. Blomstene er ikke større en krokusblomster. Fine, synes jeg.

En annen fornøyd beboer i hagen, er denne orkidéen. Hatt den i noen år, men den ville ikke trives før jeg frigav den fra pottelivet og slapp den løs i et barkbed. Miltassia var den merket som, mer vet jeg ikke.