Kongen igjen

New Dawn spurte i forrige innlegg hvor raskt kongepalmen vokser. Jeg ble nysgjerrig, og forsøkte å måle den i dag. Den grå stammen er 3 meter. Over der – crownshaft + blader – ser det ut til å være omtrent 3 meter til. Altså totalhøyde ca. 6 meter. Er det forresten noen som vet hva crownshaft kalles på norsk?

Takket være gamle bilder fant jeg ut at kongepalmen ble plantet 23. mai 2003. På lillejuleaften vil den ha stått her i 8 år og 7 måneder. Det betyr at den, i ren stammevekst (3 meter), har strekt seg ca. 35 cm pr. år. Bra vekstrate for en palme. Her er bilder fra 2003 og i dag. Mye har endret seg siden dengang.

23. mai 2003

23. mai 2003

I dag

Den høye, stusslige palmen til venstre på det midterste bildet er en Archontophoenix alexandra. Den døde dessverre. Min skyld, jeg var rimelig uvitende om palmers ønsker og krav på den tiden. Det er kostbart å kjøpe store palmer, så den ble erstattet av to små. Archontophoenix vokser også fort, og i dag er begge blitt staselige eksemplarer. Du ser dem i bakgrunnen på bildet tatt i dag.

Ha en fin uke!

Dette falt meg ikke inn…

Det gikk bra med småplantene under Archontophoenix denne gangen

I min elleville begeistring over å kunne ha palmer i hagen, plantet jeg mange eksemplarer de første årene vi bodde her. Men en ting falt meg ikke inn; bladfelling – hos noen palmer også rester av blomsterstander. Dette er ikke bjørkeløv eller rakler. Det er stort og tungt. Når palmene blir høye er det dessuten umulig å komme opp for å fjerne vissent materiale før det faller, m.m. man har en lift eller noe slikt. Her om dagen hørte jeg det etter hvert så velkjente braket. Denne gangen var det “bare” et blad fra Archontophoenix alexandrae. Verre er det når kongepalmen Roystonea regia slipper et. Dens blader er større og tyngre. Sist et blad falt smadret det nesten to små Plumeria. Syagrus romazoffiana har de lengste bladene av alle palmene i mine hage. Anslår at de er omkring 5 meter. Men de har mindre vekt i og med at de gjerne tørker helt inn før de faller. Da har de også bøyd seg ned mot bakken, og tuppen virker som støtdemper mens bladet “siger” ned gjennom undervegetasjonen. En helt annen sak er rester av blomsterstanden til  Syagrus. De største er over meteren lange, spydformede og med struktur og vekt som presset tremasse. De unngår man helst å få i hodet. Men i en stillferdig, rural hverdag, skaper dette i hvert fall litt spenning…

Et annet spenningsmoment er været. Høstfølelsen har glimret med sitt fravær, men sist helg kom den plutselig. Natt til mandag rant regnet ned og vinden forvandlet husets pipeløp til høylytte trompeter. Et sabla leven! Flere steder i Portugal nådde vinden ødeleggende hastigheter på over 100 km/t, leste jeg i nettaviser. I Faro, bare 5-6 mil herfra, ble det registrert vindkast på 157 km/t. Årsaken var, ifølge Meteorologisk Institutt, at det dannet seg en supercelle, noe som er uvanlig i disse strøk, tror jeg – iallfall håper jeg det! Godt supercella holdt seg unna vårt område. Hagen hadde blitt rasert, og kanskje mye annet også. Temperaturene har blitt høstlige med såvidt over +20 om dagen. Takket være alt regnet blir det om ei uke eller to grønt på mark og eng. Det gleder jeg meg til!