Ful fasong med salig serenade

Dette vesenet lå i bassengets skimmer i går. Fortsatt i live, men forholdsvis forkommen. Fisket den opp og lot den soltørke i håp om gjenoppliving. Munn-til-munn-metoden kom ikke på tale! Om alt er vel med den nå, vites ikke. Forumet Spør en Biolog var behjelpelig med identifisering: jordsiriss. Ikke videre fager framtoning, synes jeg. Men de spiller vakkert. Bare hør her. Jeg elsker å sitte ute om kvelden og lytte til dette fortryllende orkester. Godt for sjela, sunt for kroppen.

I en tid med nedslående finanskriser og andre kriser, er det en oppløftende å vite at sirisser og andre insekter er spiselige. Skulle noen fristes til å utfordre ganen, kan man bestille mye næringsrikt via nettet. Selv er jeg vitterlig velsignet med sådanne proteinbomber hoppende utenfor stuedøra. Om avsky og vemmelse hindrer munnen i å åpne seg ved første smaksprøve, så lukk øynene og tenk at nu er det rekeaften. God appetitt! Ja, og god onsdag, så klart! 😉

Empusa pennata

Dette er en fortsettelse av forrige innlegg i form av ytterligere tre bilder av den forunderlige kneleren, Empusa pennata. Denne gangen med størrelsesindikator, min 6 cm lange lillefinger. Bildene ble dessverre ikke optimale i gråværet og grålysningen i morges. Ei heller enkelt å håndtere kamera med en hånd, mens en alien kryper omkring på den andre. 🙂

Ha en fortreffelig helg!

Hva naturen har skrudd i hop…

Bevares, hva naturen har funnet opp. Dette er nok en kneler av en eller annet art. Hvilken vet jeg ikke. Den er liten sammenlignet med de brune og grønne jeg ofte ser her. Anslår 5-6 cm fra tåspiss til tåspiss. Med en kropp slank som et strå og i gråbrune toner, var den nesten umulig å få øye på. Både stygg og pen, synes jeg. I hvert fall forunderlig!

Edit: Har nå fått klarlagt navnet via forumet Spør en Biolog. Empusa pennata heter tassen.

Tittinga…

Forsøkte å fotografere fugler i går. Ikke helt lett. De sitter sjelden stille så lenge, og den minste bevegelse fra min side skremmer dem bort. Men noen brukbare bilder av søte fjærballer fikk jeg. Ikke spør meg hva de heter – men fortell meg det gjerne. 🙂

Skylder en forklaring på innleggets overskrift, tittinga. Det var ordet vi brukte om småfugler på min finnmarksdialekt – en titting, mange tittinga. Artig ord. De tittet jo av og til inn av vinduet i håp om å få litt mat. Det gjør de ikke her. Har lagt ut fuglefrø og meisekuler, men de forble urørt. Tittingan er som landets øvrige innbyggere, de verdsetter fersk mat, rett fra naturen.

Apropos fersk mat… I Portugal spises småfugler. Man kan faktisk finne det på menyen i enkelte restauranter. Jakten er forbudt, men foregår fortsatt. Jaktmetoden, små klappfeller, er også forbudt. Dette er en gammel form for matauk. Sikkert nødvendig i tider med fattigdom og matmangel. I dag lever denne jaktformen videre i kraft av tradisjoner, kultur og vaner. Eller kanskje man heller bør kalle det ukultur og uvaner?

Kneler i matfatet

Stapelia’en som jeg skrev om i forrige innlegg, hadde storfint besøk i går. En kneler benyttet en av blomstene som jaktområde. Den mettet seg på de grønnglinsende fluene som tiltrekkes av blomsterstanken. Jeg tillot meg å forstyrre den et øyeblikk.

God mandag!

Artig møte 2

Har observert den i hagen flere ganger siden sist jeg skrev om den. I dag lå den på terrassen, rett foran stolen min, en liten meter fra mine arbeidsko. Løftet skoene på en tryggere plass etter at bildene var tatt. Slangen ålte seg deretter stillferdig ut i hagen igjen. Mulig den bare ville bli fotografert? Søt og pen, ja, men noe nærmere min private sfære enn dette, bør slanger helst ikke komme.

Har søkt litt, og den kan minne om en Coluber hippocrepis, Horseshoe Whip Snake.

Brutalt

Da jeg i morges gikk ut for å trekke inn duften av en ny dag, ble idyllen brutt av naturens brutalitet. Jegeren, vår katt, satt på naboens tomt hvor han voktet og ventet tålmodig på en mus i toppen av et armeringsjern benyttet som støtte for Caesalpinia gilliesii. Den arme musa skalv av skrekk på den trange plattformen. Jeg er en smule bløthjertet, så jeg forsøkte å fange den i en skurebøtte for å bære den i sikkerhet. Tullemusa hoppa. Det gjorde katten også – som raskt forsvant med musa i kjeften. Jeg fant dem foran gjestehuset, hvor morderen hadde igangsatt sin barbariske lek med byttet. Klarte skille dem ved hjelp av en vannstråle fra hageslangen. Musa stakk. Jeg bar katten inn til matfatet, mens jeg holdt en lang tale om tørrfôrets fortreffelighet. Tror ikke budskapet imponerte noe videre. Han spiste ingenting. Satte seg bare jamrende foran terrassedøra. Etter en stund slapp jeg katten ut, og håper tiden gav musa tilstrekkelig forsprang. Jeg forstår naturligvis at forholdet jeger og bytte er en naturlov eldre enn menneskets eksistens, og at predatorer hører til i næringskjeden. Men jeg forbeholder meg like fullt retten til å følge min sentimentalitet, hvor absurd den enn måtte være…. 🙂

Synes det er på sin plass å vinkle innlegget til noe mer gemyttlig. Viser derfor en førstegangsblomstrende i hagen, Rhodophiala bifida, tidligere kalt Hippeastrum bifidum. Ildrød lillebror av de prangende Hippeastrum’ene. Blomstene er ikke større en krokusblomster. Fine, synes jeg.

En annen fornøyd beboer i hagen, er denne orkidéen. Hatt den i noen år, men den ville ikke trives før jeg frigav den fra pottelivet og slapp den løs i et barkbed. Miltassia var den merket som, mer vet jeg ikke.

Livlig i dammen 2

Spaserte ned til dammen i dag igjen, med kamera. Denne gangen fraktet jeg med teleobjektiv og stativ. Hadde ingen håndfaste idéer om hva jeg ville fotografere, men noe dukker vanligvis opp. De sedvanlige øyenstikkerne surret rundt i hopetall. Frosker lå langs kanten i håp om at en flyvende godbit skulle komme uvørent nær – vips, så var det en øyenstikker mindre i verden. Imponerende hoppeferdigheter blant froskene. Sådan sprettenhet hadde vært hendig når man plukker frukt og fjerner spindelvev i taket, eller hvis man av en eller annen grunn forviller seg inn på en motorvei. Bare hopp over truende trafikk! Nok om det. Her er noe av det jeg fanget på den digitale bildebrikken i dag.

Atter en rød øyenstikker.

Nymphaea ‘Blue Beauty’. Selv om mitt forhold med dem er noen år gammelt, er jeg fortsatt fullstendig forgapt.

Så forsøkte jeg å fotografere øyenstikkere i parringsflukt. Resultatet ble forbausende bra.

Utsnitt av bildet over. Klikk for forstørring

Bildet over avslører hvordan de er koblet sammen i luften. Da jeg blåste det opp på PC’en, kunne jeg skimte at den som leder duoen hekter en klype i nakken på den bak. Interessant! Neppe et kurtisetriks som vil fungere blant folk flest – men ganske sikkert hos noen.

De to uferdige prinsene avbildet under, satt og glodde mens jeg tuklet med kamerautstyret. Mulig de ventet på skjebnekysset? For sikkerhets skyld droppet jeg det. Prinser har verden nok av, og til minimal nytte. Frosker er bedre. 🙂

Livlig i dammen

Spaserte ned til dammen med kameraet i ettermiddag. Tok noen bilder av de vakre øyenstikkerne som svever rundt der. Bildet av de blå viser hvordan øyenstikkere gjør det når de planlegger familieforøkelse. 🙂

God helg!

Artig møte

Traff nettopp en slange foran huset, rett foran hoveddøra. Først skvatt jeg, og ytret et svakt, men belevent iiiiiiik. Så tenkte jeg, helledussen så søt! Tassen var slank og pen som en anorektisk fotomodell, ja, tynnere enn fugene mellom flisene. Misunnelsesverdig! Snek meg stille inn for å hente kamera – man tramper ikke nær en slange, da rømmer de. Innen jeg kom tilbake  den hadde dessverre begynt å åle seg inn i blomsterbedet. Dermed fikk jeg med hodet på bildet. Det kommer nok andre muligheter! 🙂